Bryr du meg?




Jeg driter som sagt ikke i hva andre tenker, syns og tror om meg, det grenser vel strengt tatt til paranoia innimellom!!! Det er faktisk mulig å tolke alt som sies, ikke sies, alt som gjøres, ikke gjøres og antall "Likes" og hvem de er fra og ikke minst IKKE er fra, i sin egen disfavør... bare prøv! Det er kjempelett!!! Men innimellom kryper jeg til korset og innrømmer at jeg ikke er super-woman, slik jeg tror samfunnet og ikke minst jeg selv tror jeg MÅ være... når jeg er på mitt svakeste og ber om hjelp, vil da verden avvise meg slik jeg frykter, eller plukker den meg opp og løfter meg opp på beina, tørker støvet av knærne mine og sier: Så kjekt jeg kunne hjelpe! ? 

I dag testet jeg dette... helt ufrivillig! Trengte hjelp, og spurte... og fikk ja! WHAT?!? Er det SÅ enkelt??? Det er visst det... så da prøver jeg igjen:

Hvem kan hjelpe meg med:

- å henge opp takrenna?

- å montere stigetrinn på taket mitt?

- å finne lommeboka til datteren min?

- å gjøre rent akvariet mitt?

- å fikse neglene mine?

- å stanse meg i å utnytte denne nyoppdagede, hjelpende verdenen?




Merry Christmas, ya filthy animal!





Så en julegenser med denne teksten på, har flirt godt av denne... liker når ting blir litt utradisjonelle! Og at vi ikke er redde for å putte litt nytt inn i gamle tradisjoner og tankemønstre (for ikke å snakke om strikkemønstre som i dette tilfellet...)

Jeg er syk i dag, og i går... og sannsynligvis i morgen, og på søndag... og mens jeg ligger her og synes fryyyyyyktelig synd på meg selv, så funderer jeg på om det er bedre eller verre å være syk med internett-tilgang!?! Ta f.eks. i går: Vi skulle på show med Dagfinn Lyngbø, hadde gledet meg leeeeeeeeenge!!! Men når man hoster smertefullt hver gang man ler, så innså jeg at det ikke var det smarteste... Jeg ler jo bare jeg TENKER på Dagfinn...(håper ikke han blir fornærmet av det, vil jo tro han har lagt opp til det selv, selv om de fleste menn nok vil at man får andre følelser enn latter når man tenker på dem...) Smittefaren er jo også en faktor, ikke det: De fleste i salen driter jeg forsåvidt i om blir syke til jul, men så var det disse barna deres da... Grrrrrr, empati er noe dritt!!! Anyway, vi bestemte oss for å selge billettene, de kostet tross alt 890,-! Og det er lettere å selge 2 enn 1... FB ble tatt i bruk for det det var verdt, og til og med snille venninner delte mitt desperate forsøk på å ikke gå i tap i disse stramme juletider... Takk og pris for internett!!! Nå var det strengt tatt ikke internett som reddet meg til slutt, men min svogers kolleger... men lell... jeg fant trøst i internett!!! 

Hentet også litt virtuell trøst og klemmer når jeg postet at jeg var syk, man må da få være mer enn gjennomsnittet egoistisk når man er syk selv om man ikke er mann?!? Og ja, det hjalp... og jeg slapp å smitte noen med pc-virus... Internett har også bytt på underholdning mens jeg er syk, får tid til å se maaaaaaaasse interessante og noen langt ifra så interessante programmer og serier... og så varmer pc'en meg på fanget i samme slengen...

Men: Det er jo ikke BARE positivt med internett mens man er syk... For verden ellers kan man lett fremstå som frisk ettersom man poster det ene og det andre (som f.eks. blogginnlegg... !?!) selv om tasting ikke påvirker hverken feber, sår hals eller hoste... (I tillegg skåner nettkontakten omverdenen for dette udysjede og sjuskete synet/lukta) Og hvos ble det av lange, late dager i senga med bare en bok og et nytt ukeblad? Jeg savner den måten å være syk på, samtidig som jeg ikke greier å gi slipp på DENNE måten å være syk på... Hva gjør man så? Tror jeg leser litt i lyset fra pc-skjermen i senga, mens jeg venter på noen trøstende ord og hilsener fra mine nett-venner... ja, det gjør jeg! God (bedrings) helg!!!

Er lykken kort?

"Livet er langt, lykken er kort, salig er den der tør give den bort..." synger Kim Larsen... Bloggen min er oppkalt etter denne sangen, men nå stusser jeg litt over mitt eget valg, for ER virkelig lykken kort? Er det ingen som har opplevd langvarig lykke? Jo, helt sikkert, og mine 8,5 år som mor må jeg si har vært lykkelige, men lykken har jo ikke vært konstant... Med samlivsbrudd, skyhøy rente som alenemor, sykdom, ødelagte hvitevarer, hest som gnaget lakken av panseret og punktering så har det jo vitterlig vært opphold i lykken! Man kan da ikke gå rundt og være lykkelig 24 timer i døgnet? I såfall bør man vurdere kompetansen til legen som skriver ut medisinene... (eller tipse meg om ham, for det høres ikke vondt ut å sveve på en rosa sky sammen med rosa elefanter...) 

Jeg kan ikke si at jeg har opplevd å være ulykkelig mer enn noen få ganger i livet... Er det fraværet av ulykkelighet som definerer lykke? Eller må det mer til? I mitt hode er lykke noe man har når øyeblikket kjennes problemfritt og fylt med glede, dermed er jeg lykkelig når jeg ligger i badekaret med masse skum, glodvarmt vann, en god bok og noko attåt i glasset... Jeg er lykkelig når jenta mi legger armene rundt halsen min og synger sin egen(og forøvrig hysterisk morsomme) variant av "Ro, ro, ro din båt" på tysk(?!?) i øret mitt, jeg er lykkelig når jeg sitter i armkroken til mannen min og har på kosebuksa og kosesokkene og ser "Love Actually" og når vi sitter på kjøkkenet en lørdagskveld og jeg slår ham i kortspill! Lykken er å få vasket håret hos frisøren, lykken er når eksperimentet med purreløken i vannglasset lyktes, lykken er når alle i huset har greid å sette skoene på plass, lykken er når deter Brie og druer i kjøleskapet, lykken er når det er mørkt og kalt ute og jeg fyrer i peisen og har alle stearinlysene tent, lykken er når man finner en nettside med alle favorittseriene samlet på ett sted, lykken er når telefonen ringer og det ikke er en telefonselger, lykken er når man trodde man var tom for ketchup og til alt hell finner to pakker McDonalds-ketchup i kjøleskapdøra... Lykken min består av små lykkelige stunder som til sammen utgjør flertallet av stunder, man må bare vite hvor man skal lete og hva man skal gjøre for å oppleve lykken!

Kan man være lykkelig i sorgen? En ting vet jeg iallefall: Man skal ikke ha dårlig samvittighet om man opplever lykke og glede i sorgen, det har jeg lært av familien til Ylva... Man skal ikke følge alle andres fasit for hva lykke er, vær din egen lykkes smed! (Innimellom kom det jammen noen kloke ordtak fra gamledager...) Så nå vil jeg sette punktum, og være lykkelig en liten stund: Jeg skal kose meg med papirene og duppedittene mine og scrappe julegaver mens jeg innvilger meg noen chattepauser! Oh, lykke! 





I det kreative hjørnet




I dag er jeg kreativ! Skikkelig kreativ! Fant nemlig ut at jeg bare har EN sekk med ved igjen, og med tanke på at jeg er en frostmakk som fyrer hver selv vegglusa ut hver eneste dag, må jeg tenke kreativt... har nemlig en favn og to med ved fra treet vi felte i hagen i sommer, men den kan vi ikke ta i bruk før neste år, så nå er jeg på jakt etter ting som kan brennes, og det er det kreativiteten kommer inn! Har nå fyrt med den gamle tv-skjenken,  og har revet meg løs på de gamle sengebunnene som stod nede, og har funnet ut at gamle pyntefigurer laget av tre brenner godt! Gjenbruk er virkelig en ting som varmer! :-)




Hva nå?

                                          

Nå er Magnus Carlsen verdensmester, og sjakksendingene er slutt... timer med intens spenning, heftige replays, slow motion innslag og spoling tilbake på opptaket for å få med meg trekk som gikk for fort... hva skal livet bestå av nå? Håper jammen NRK eller TV2 har vett til å kjøpe rettighetene til sendingene av VM i høydehopp for rullestolbrukere og EM i speed skating for politikere på tynn is, for ellers klikker det for meg! Jeg trenger action!!! Puh, måtte bare få ut litt frustrasjon... 




Pass på fingrene!

Vi lever i en informasjonstid, og er opptatt av å fortelle hele verden hva vi har til middag, hvem vi har besøkt og  katten gulpet opp... Facebook, Twitter, MySpace, blogger o.l. har åpnet dørene inn til privatlivet vårt som min foreldregenerasjon var så opptatt av å bevare innenfor husets fire vegger(ja, man hadde ikke sånne fancy hus med runde buer og trekant-stuer dengang...)

Nå er jeg en av dem som mener at man skal være åpen og ikke være så redd for hva andre tenker(men det er en haaaaaaard jobb å ikke BRY seg om hva andre tenker og sier om en... gurimalla, paranoid? Ikke så rent lite heller...) Men kanskje vi bør ha en dugnad og lage noen kloke regler for hva man ikke bør poste på nettet! Unge jenter poserer i utfordrende positurer med masse sminke, lite klær og skremmende unaturlig trutmunn, bikini-bilder florerer, verkebyller poppes på video, og samlivsbrudd kan bli riktig stygge og slemme med lange poster om hva man synes og tenker om sine barns far/mor... Men noe av det som irriterer meg mest er alle disse "advarslene" som postes og repostes uten et dugg av kritisk blikk, om kattunger på flaske, folk som spiser baby-suppe og jeg vet ikke hva! Når jeg leser slike horrible ting vekkes et behov for å undersøke sannheten i det og om hvor utbredt det eventuelt er. I 9 av 10 tilfeller finner jeg ut at det er enten en hoax, en student som har kjedet seg, eller en kunstner som ikke har beina helt plantet på samme planet som oss, TAKK OG PRIS! Det er ikke alt som står på internett som er sant!!!!!  

Hvem som helst kan poste hva som helst, så ikke la hele verden se hvor godtroende vi er ved å videreposte alt som sjokkerer oss, i tillegg til alle postene om med bilder av hvor pent vi tror at alle andre tror vi har det hjemme... Google before you post... og tenk etter om det du poster virkelig er til interesse for andre, eller om det bare er du selv som har behov for å virke bedre enn du er... (Og ja: Jeg har også behov for å virke flinkere, slankere, ryddigere, mer kreativ og en bedre mor og kone enn jeg virkelig er! Men jeg har heldigvis et trehus, så steinene jeg kaster ikke skal gjøre så altfor stor skade... )




Blir det mer spennende enn dette???



VG-nett har som en av sine saker i dag en nyhet som gjør at jeg nesten ikke kan sitte stille!!!! Jeg blir nesten engasjert!!! Endelig en sak som har innhold og substans, en sak som vil engasjere og snakkes om rundt samtlige lunsjbord i dag, en sak som sannsynligvis vil påvirke regjeringskabalen og muligens ende sult i den 3.verden, en sak som vil revolusjonere økonomien i USA og endre vårt felles syn på kristendommen! Det er jammen ikke hver dag en nyhet får mindre oppmerksomhet enn den fortjener, så jeg satser virkelig på at nyhetene i kveld har en dybdereportasje om saken, så vi får alle detaljer på bordet! For endelig flytter Magnus Carlsen(22) hjemmefra! Er det ikke flott!?!

Vern om matpakka!



Leste på NRK i dag at matpakka er klar for søppeldynga... Sosialantropolog Runar Døving mener at den tradisjonelle matpakka skaper klasseskille!!! Nå har jeg 16 år bak meg i skolen bak kateteret, og må si at det neppe er matpakka som skaper klasseskille... Det største problemet med matpakka er når den er fraværende... alt for mange barn og ungdommer får gå på skolen uten mat i magen og uten matpakke... Det er klart at det ikke alltid er like spennende med halvtørre skiver med svett ost på, men er man sulten, så er det bedre enn ingenting! Jeg vet også at ikke alle spiser den maten de får med seg, men at foreldre skal bruke det som unnskyldning for å la være å sende med matpakke er uholdbart! Det finnes alltid noe de liker, om det så er middagsrester fra i går eller yoghurt eller frukt eller innimellom en nuddelpakke! På skolen til snuppi har de forbud mot nuddelpakkene fordi det grapser så mye, og den ser jeg... men dersom det i en periode er det eneste du får poden til å spise, så tenker jeg at det må være greit! Jeg er ikke for usunne matpakker, men husker selv hvor stas det var å innimellom få med seg en vaffel som var til overs kvelden i forveien, eller et kakestykke dagen etter familieselskap... Så lenge det ikke er standarden, så hvorfor ikke!?! 




 

Lar du deg engasjere?



Jeg lo meg skakk da jeg så videoen av min tidligere klassekamerat Jone Urdal på TV2-Sporten!!! (Klikk på teksten her, så får du opp klippet). Engasjementet er til å ta og føle på, man kan ikke annet enn å le! Men så kom jeg til å tenke på noe trist: Når ble JEG sist SÅ engasjert av noe??? Er det alderen som gjør meg likegyldig? Ja, jeg tar fremdeles til tårene hver gang trommene slår opp på 17.mai, så solbrillene må på uansett vær, men det er følelser som settes i sving, ikke engasjement... Når datteren min fikk 3.plass i sitt aller første karatestevne, så ble jeg superstolt, klappet så vannblemmene poppet frem, men det var nok en gang en følelse: Stolthet...ikke engasjement... 

Sist jeg var like engasjert som Jone, må ha vært da Norge spilte håndballfinale mot Frankrike og det ble ekstraomganger og full pakke, da er jeg jammen glad mobilkameraer ikke var oppfunnet!!! Men hvor ble dette engasjementet av? Flyttet jeg fra det i huset jeg bodde i den gangen? 

Jeg eeeeeelsker dyr, har alltid hatt huset fullt av dem, nå har vi bare fisker, en katt og en kanin... Er opptatt av at dyr skal ha det godt, og har snakket med Kari Mills om ulike saker mer enn en gang... men likevel synes jeg det kjekkeste med sirkus er dyre-opptredenene! Og jeg tør ikke nevne hva jeg kjøpte meg på bryllupsreisen... Men plakaten "Nei til DYRE pels" kunne passet inn i bagasjen sammen med innkjøpet... Hvorfor er jeg ikke engasjert her heller? Dobbelmoral... 

Som student drev jeg med studentpolitikk, satt i alt av utvalg og komiteer jeg kunne få en fot innenfor i... Hold foredrag på stående fot på kurs i taleteknikk om hvordan man kunne feste et speilegg til taket... i 3 minutt... Nå høres ikke 3 minutt lenge ut, men prøv å snakke om dette temaet i 3 minutt, så skjønner du hva jeg mener... legg til et publikum du ikke kjenner.. Jeg ELSKET det, og var superengasjert, og kunne gi meg i kast med diskusjoner med glødende engasjement om HVA det måtte være! Nå foretrekker jeg å bare lytte når noen sier noe idiotisk, og tenker: "Gud for en fjott!" inni meg, og lar det ligge... konfliktsky? Mulig, men de som kjenner meg vet at jeg ikke lar meg pille på nesa! 

Hvor ble engasjementet av? Jeg tror jeg ble voksen rett og slett... jeg engasjerer meg i datteren min sitt ve og vel, og bruker energi der det har sin plass... Men jeg savner engasjementet mitt litt... eller rettere sagt, jeg kom PÅ at jeg savner det når jeg så denne filmen... 

Ordet "engasjert" på engelsk er det samme som "forlovet"... så kanskje det var DER engasjementet mitt gikk fløyten??? 




 

Rainbow Carrots


Kom over disse lekkerbisknene på Rema i går, MÅTTE bare ha dem! De var selvsagt dyrere enn vanlige gulerøtter, men hva gjør man ikke for litt ekstra farge i maten??? De var uansett kjempegode, MINST like gode som vanlige gulerøtter!!! Får svigermor og svigermoster på middagsbesøk i morgen(eller i dag, rettere sagt...) og da skal de serveres til de hjemmelagede kjøttkakene... Føler oss litt ville og eksotiske i matveien... 

Hvorfor heter det forresten "lekkerBISKEN"? "Bisken" er noe man roper til bikkja, og hva meg er bevisst spises det kun hund på kinarestauranter... ja, ja... de om det...

Les mer i arkivet » Januar 2014 » Desember 2013 » November 2013
hits