Lar du deg engasjere?



Jeg lo meg skakk da jeg så videoen av min tidligere klassekamerat Jone Urdal på TV2-Sporten!!! (Klikk på teksten her, så får du opp klippet). Engasjementet er til å ta og føle på, man kan ikke annet enn å le! Men så kom jeg til å tenke på noe trist: Når ble JEG sist SÅ engasjert av noe??? Er det alderen som gjør meg likegyldig? Ja, jeg tar fremdeles til tårene hver gang trommene slår opp på 17.mai, så solbrillene må på uansett vær, men det er følelser som settes i sving, ikke engasjement... Når datteren min fikk 3.plass i sitt aller første karatestevne, så ble jeg superstolt, klappet så vannblemmene poppet frem, men det var nok en gang en følelse: Stolthet...ikke engasjement... 

Sist jeg var like engasjert som Jone, må ha vært da Norge spilte håndballfinale mot Frankrike og det ble ekstraomganger og full pakke, da er jeg jammen glad mobilkameraer ikke var oppfunnet!!! Men hvor ble dette engasjementet av? Flyttet jeg fra det i huset jeg bodde i den gangen? 

Jeg eeeeeelsker dyr, har alltid hatt huset fullt av dem, nå har vi bare fisker, en katt og en kanin... Er opptatt av at dyr skal ha det godt, og har snakket med Kari Mills om ulike saker mer enn en gang... men likevel synes jeg det kjekkeste med sirkus er dyre-opptredenene! Og jeg tør ikke nevne hva jeg kjøpte meg på bryllupsreisen... Men plakaten "Nei til DYRE pels" kunne passet inn i bagasjen sammen med innkjøpet... Hvorfor er jeg ikke engasjert her heller? Dobbelmoral... 

Som student drev jeg med studentpolitikk, satt i alt av utvalg og komiteer jeg kunne få en fot innenfor i... Hold foredrag på stående fot på kurs i taleteknikk om hvordan man kunne feste et speilegg til taket... i 3 minutt... Nå høres ikke 3 minutt lenge ut, men prøv å snakke om dette temaet i 3 minutt, så skjønner du hva jeg mener... legg til et publikum du ikke kjenner.. Jeg ELSKET det, og var superengasjert, og kunne gi meg i kast med diskusjoner med glødende engasjement om HVA det måtte være! Nå foretrekker jeg å bare lytte når noen sier noe idiotisk, og tenker: "Gud for en fjott!" inni meg, og lar det ligge... konfliktsky? Mulig, men de som kjenner meg vet at jeg ikke lar meg pille på nesa! 

Hvor ble engasjementet av? Jeg tror jeg ble voksen rett og slett... jeg engasjerer meg i datteren min sitt ve og vel, og bruker energi der det har sin plass... Men jeg savner engasjementet mitt litt... eller rettere sagt, jeg kom PÅ at jeg savner det når jeg så denne filmen... 

Ordet "engasjert" på engelsk er det samme som "forlovet"... så kanskje det var DER engasjementet mitt gikk fløyten??? 




 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

LykkenErKort

LykkenErKort

38, Stavanger

Sliten, engasjert og innimellom lykkelig, med masse på hjertet... Men er tidsklemma med meg slik at jeg får uttrykt skriftlig det jeg tenker og grubler på? Time will tell...

Kategorier

Arkiv

hits